onsdag 20. september 2017

"Det er Ales" av Jon Fosse

Å flytte på landet til halvparten så stort hus har sine fordeler og ulemper. Spesielt når det gjelder bøker og boksamlinger. Nei, vi har ikke lenger plass til 2000+ bøker. Sånn er det bare. Knallhard prioritering må til, og resultatet for mitt vedkommende - som nå kun har en dobbel Billy bokhylle fra Ikea å boltre meg i - er å velge ut forfatterskap som skal få lov å stå i hylla. Jon Fosse er en soleklar stayer. Etter  trilogien Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd er jeg fullstendig solgt.

Kort fortalt handler Det er Ales om flere generasjoner i en slekt som bor ved en forblåst vestlandsfjord. Signe har mistet Asle på fjorden. Han forsvant en mørk kveld for 23 år siden og er omkommet på havet. Signe, som ennå bor i huset som har tilhørt Asle sin familie, tar seg selv i å stå foran vinduet og vente på Asle. Kveld etter kveld. Flettet inn i Signe's historie møter vi fem generasjoner mennesker som har bodd i dette slektshuset og hvordan de har håndtert tap og sorg, uavhengig av tid og rom. Stemningen er tung og dyster, som stedet og været senhøstes på vestlandet. Her er ikke sørlandsidyll, måker og tøffende snekker, for å si det sånn. Likevel oppleves ikke historien mørk. Den luller meg istedenfor inn som i en tjukk, men myk dundyne.

Jon Fosse
Bildekilde: aoiagency.com

Hva det er med Fosse og meg? Det er språket, det suggererende bevissthetsstrøm-språket, og grepet han har over karakterene i boka - hvordan Fosse klarer å la synsvinkelen skli fra den ene til den andre, på tvers av tidsepoker, uten opphold, flere ganger i samme setning. Som om de forskjellige historiene blir fortalt av én person, selv om man registrerer at karakterene er flere. Asle og Ales - anagram og allitterasjon - for ytterligere å viske ut skillelinjer mellom karakterer og generasjoner. Vi møter to Asle som møter sin skjebne på fjorden, og vet vi egentlig hele tiden om det er Signe eller gjenferdet Ales som forteller? Den jevne bevissthetsstrømmen, strømmen av tekst, ord, flyt holdes hele tiden i samme stil. Fosse repeterer også mye, i tillegg til at man kan oppleve og få flere boksider uten punktum. Jeg har lest at Fosse er inspirert av Samuel Beckett's "Mens vi venter på Godot", forøvrig det mest absurde teaterstykket jeg noen gang har sett, og lest. Jeg finner ikke Fosse absurd, men jeg ser jo definitivt likheter. (Det som er litt interessant er at Beckett ble inspirert av irske James Joyce som igjen hadde Ibsen som sin store inspirasjonskilde. Så kan vi si at Fosse rent historisk sett egentlig er inspirert av Ibsen?) 

Tilbake til boka. Hvordan er livet mulig å leve uten den man elsker? Og hvordan skal vi mennesker klare å bearbeide traumene våre? Jeg opplever Det er Ales både som en veldig åpen, men likevel også nesten klaustrofobisk tekst. Det er store rom av tid som flyter gjennom romanen. Også mellom karakterene. Skrivestilen til Fosse driver sannsynligvis flere til vannvidd. Bevissthetsstrømmen av tanker som går i sirkel, men som hele tiden beveger seg framover er imidlertid fullstendig gjenkjennelig og lett fordøyelig.. Det er muligens mennesker med mer strukturerte tankeprosesser som finner Fosse's tekster slitsomme. For meg smyger de ned som varm kniv i smør.

Nydelig om kjærlighet, savn og havet.


Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2004 - Sider: 76 - Utfordring: GoodReads, Norske


 En fisker ved en annen vestlandsfjord...

10 kommentarer:

  1. Du vet du er Fosse-fan når du ramler over bokblogginnlegg om et av hans verker og får tårer i øynene og klump i halsen ...

    De er noen fliser, disse bøkene hans (og dermed har du strengt tatt plass til 2000+ i bokhyllene dine). Likevel er de som mursteiner å regne, innholdsmessig. Det er så mye å hefte seg ved. Leve seg inn i. Gruble over. - Som en eneste gigantisk klisje, bare helt fortreffelig fantastisk bra litteratur.


    (Dette er ingen bønn om å bli linket til, bare et tips om du vil lese mine tanker om boka - og teaterstykket - forsåvidt på nytt:
    http://ellikkensbokhylle.blogspot.no/2017/01/det-er-ales-av-jon-fosse.html http://ellikkensbokhylle.blogspot.no/2017/02/det-er-ales-det-norske-teatret.html )

    SvarSlett
    Svar
    1. I mangel på et bedre ord så er Fosse's tekster så uendelig vakre om man slipper alle tekstkonvensjoner og bare lar seg føre med, inn og ut av tid og rom, karakterer kommer og går, lever og dør, tenker og føler, og man ikke lar seg vippe av pinnen av at det ikke er punktum, store bokstaver, store ord, plott og systematikk, men bare lar seg flyte med ordene, i sirkler, bakover i tid, gjennom generasjonene, følelsene og havet - som gir og tar, som vil gi og ta, til evig tid. Det er Fosse for meg.

      Slett
  2. Ja, Fosse er spesiell - fine tanker rundt boken. Jeg har prøvd å få med meg det meste av Fosse - han skriver poetisk og tankevekkende. (Kjenner til det der med å flytte til mer begrenset plass og måtte kvitte seg med bøker - nå går jeg hovedsaklig på lydbøker.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fosse ble en klar favoritt etter trilogien. Hørte også Fosse lese dikt akkompagnert av Karl Seglem. Nydelig opplevelse, selv om jeg syns tekstene hans er lettere tilgjengelige om jeg leser dem selv, og ikke lytter til dem.
      Begrenset plass er egentlig bare ok, har jeg innsett etterhvert. E'en i Ebokhyllami blir nå mer og mer aktuell. Samtidig som jeg er flink til å lytte til plottdrevne bøker. Men Fosse, han får bli :)

      Slett
  3. Ble først satt ut av at historien virket så kjent. Begynte å lure på om jeg hadde lest mer Fosse enn jeg trodde (de 2 første i trio'n), men heldigvis hadde Ellikken allerede kommentert og oppklart. Jeg har ikke lest Ales. Elikken har. Litt bekymret for om dette gjelder mange bøker, at jeg går rundt her og tror jeg har lest bøker bare fordi jeg har lest at andre har lest. Tør ikke sjekke. Uansett, god, god omtale (av dere begge) og jeg kommer sikkert til å lese, etterhvert, etter at jeg har lest ferdig trio'n. Ikke 100% sikker på om Fosse er min mann, men det er jo uansett en forfatter man bør ha lest. Norskebauta!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jo det som er det fine med å lese bokblogger! Man kan med stor overbevisning skryte på seg å ha lest bøker uten egentlig å ha lest dem selv :) Fosse er ikke for alle. Kanskje du er mer organisert i topplokket enn Ellikken og jeg? Ganske så sikkert. Norskebauta er han så definitivt! Selv om jeg er noe usikker på om dramatisering av Fosse er noe for meg, etter å ha lest Ellikkens erfaring fra teateret. Hadde vært spennende å prøve, jeg får holde utkikk på Rogaland Teater.

      Slett
  4. Høhø!



    (Jeg for min del går rundt i den tro at jeg har lest Catch22)

    SvarSlett
    Svar
    1. Har du IKKE lest Catch22? Kast deg rundt! Den vil du ikke gå glipp av! Uansett om du tror du har lest den eller ei ;)

      Slett
    2. Altså Catch22 er yndlingsboka mi, høyt hevet over alt annet. Ellikken kommer garantert til å - ehm - IKKE like den.. (for å si det pent).

      Slett
    3. Oi... såpass? What's not to like?

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...