torsdag 19. oktober 2017

Lokalhistorie, Tom Cruise og to bøker av Ivar Tjelta

Fra å være oppvokst i Norges fjerde største by Stavanger engang i forrige århundre har jeg flyttet via Strand Kommune (ca 12.000 innbyggere) i 2002 til nå i år lille Forsand Kommune som talte 1246 sjeler 1.april 2017. Ikke bare downsizing på hus og hage med andre ord, men også i størrelsen på kommune hva folketall gjelder. Likevel er kanskje mitt nyeste kommunevalg det mest spennende? Til tross for at vi er få sjeler på dette berget, så er severdighetene i kommunen kjent over hele det ganske land - og ganske snart også kjent overalt hvor den siste Mission Impossible filmen blir vist (gitt at man er interessert i hvor de forskjellige scenene er innspilt that is).  Kommunen "min" huser nemlig bla. både Preikestolen, Kjerag-bolten og Ørneredet i Lysebotn. Ikke verst for en kommune med 1246 sjeler!


Nå har jeg liten tro på at jeg dumper borti Tom Cruise neste måned, med mindre jeg tar med telt og sniker meg inn i preikestolområdet et par dager før filmingen starter og Preikestolen blir avstengt for besøkende, men det er temmelig stilig likevel da at en Hollywood-produksjon av den dimensjonen skal flakse over hodene våre en hel uke ifm innspillingen. Det er gitt lov til 50 helikopterturer pr dag... så det er jo bare å glede seg(?) :-)

Så til bøkene

For da jeg flyttet hit så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig på denne nye kommunen. Men den er liten, så hvem - om noen - hadde tatt seg bryet med å knote ned historien til denne fysisk store, men svært så tynt befolkede kommunen i Norge? Forfatteren var Ivar Tjelta, og han gikk jeg bokstavelig direkte på da jeg besøkte den lokale Coop butikken i sentrum. (Sentrum? Les: en liten Coop-butikk og en Joker-butikk, sistnevnte som det lokale sosiale samlingspunktet - inkluderer båthavn, utleieleiligheter, hjemmebakeri i helgene, yrende båtliv på sommeren (null på høst- og vinterstid), post i butikk, miniutendørskonserter, grilling av lam, salg av komler-på-torsdag (et rogalandsmust) og kommunens nyhetssenter nr 1). Og Ivar Tjelta? Han hadde ikke bare tatt seg bryet med å skrive ei bok om Forsand, men to. Og nr 3 er på gang, planlagt utgitt neste år! Ser man det - ikke størrelsen det kommer an på!


Lokalhistoriker Ivar Tjelta
Bildekilde: sandnesposten.no
Bøkene tar for seg posthistorien, bygdene og folket i kommunen. Her er masse bilder fra forgangne tider og kortere og lengre tekster om folket, og ikke minst posthistorien innover de trange fjordene i kommunen. Det viser seg at det bodde over 2000 sjeler her inne på 18-1900 tallet da fisket var på sitt beste. Nå når min gamle nabokommune Strand får sugerør til Stavanger (les: verdens lengste undersjøiske tunnell for biler) så vil nok folketallet både i Strand og her i lille Forsand kryper oppover. Naturskjønne områder i nærheten av jobbsentra er alltid en innertier. Personlig håper jeg det tar noe lenger tid og at vi får nyte denne perlen som den er, og også var i tidligere tider. Ikke så fun fact: det ser ut for at vi blir tvangssammenslått med Sandnes kommune i 2020, men jeg krysser nå det jeg har foreløpig og håper på et annet utfall).

Bøkene til Ivar Tjelta er interessante sett fra lokalhistorisk synspunkt. Om de er så spennende for dem som ikke har tilknytning til kommunen får andre bedømme. Men, det er et svært godt stykke arbeid forfatteren og lokalhistorikeren Tjelta har lagt ned i disse bøkene, og de forteller ikke bare historien til en liten kommune, men også om livsvilkårene til sannsynligvis de fleste småstedene langs Norges forblåste og fjordrike vestlandskyst.

Kilde: egne bøker - Språk: Norsk - Utgitt: 1996 og 2017 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere



Forsand sentrum :-)



tirsdag 26. september 2017

Henrik Nor-Hansen, Tre romaner og Nordisk råds litteraturpris 2017

Forrige uke ble jeg gjort oppmerksom på at vår lokale, svært så lokale Henrik Nor-Hansen viste det seg, var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2017. En forfatter fra Stavanger, i tillegg på min alder og vokst opp i mitt nære nabolag Madla, og så hadde jeg ikke hørt om ham en gang? Kunne det virkelig være mulig? Det var ikke bare kultureliten i Oslo som ble overrasket over nominasjonen, for å si det sånn. Ikke fordi jeg ikke hadde tro på en lokal forfatter, men han har jo vært så anonym!

Det viste seg at anonymiteten kanskje ikke var så rar, for de siste ti årene har han og kona bodd i en 26 fots seilbåt, med PC tilknyttet solcellepanel.. De siste fem bøkene hans er altså skrevet mens de seilte rundt på havene - fra Karibia til Columbia, Panama, Cuba, Mexico og rundt på Stillehavet. Nylig solgte han seilbåten på Fiji og kjøpte ny båt i Canada, denne gang en seilbåt med motor... Så godeste Nor-Hansen, han er ikke direkte prototypen på en norsk forfatter.

Det var en skikkelig laid back og kul type jeg hørte på Kapittel forrige uke, noe du kan lese mer om her.

Etter Kapittel-intervjuet gikk jeg sporenstreks ut og kjøpte hans tre siste romaner, for anledningen utgitt i ei bok - ei lita flis av ei bok på 187 sider. Dette måtte jeg bare lese. Og jeg ble definitivt ikke skuffet. Bare titlene pirret nysgjerrigheten min, så hva kunne ikke bøkene inneholde?
  1. En redegjørelse for reisestipendet 2010
  2. En kort evaluering av psykososialt stress
    og sisteboka nominert til Nordisk Råds Litteraturpris
  3. Termin. En framstilling av vold i Norge
(Nor-Hansen flirte i skjegget da han nevnte at han selv hadde funnet En kort evaluering av psykososialt stress under taggen Psykologi på biblioteket :) Boka inneholder nemlig, som de andre tre, kliniske skildringer av deprimerte menn preget av selvmordstanker.) Når man kjenner innholdet  i romanene så blir faktisk titlene riktig så morsomme, og etter Nor-Hansens selvironiske intervju med Strand Rangnes så ser jeg virkelig humoren i disse. Felles for alle tre bøkene er som nevnt deprimerte menn som på ene eller andre måten er preget av selvmordstanker.


I En redegjørelse for reisestipendet 2010 møter vi en forfatter som har reist til Toronto, Canada på reisestipend for å skrive ei bok. Historien er skrevet i jeg-formatet i form av en slags dagbokstil. Forfatteren forelsker seg underlig nok i en en avdød kvinne som han blir vist et bilde av av denne kvinnens bror, og dette setter forfatteren i svært så sære situasjoner. Tekstene veksler mellom korte observasjoner på et par sider, til små anekdoter på en kvart side hver. Det er nødvendigvis ingen sammenheng i tekstene, bortsett fra at de er kronologiske. Noen deler er kun dialoger. Andre er refererende. Felles for tekstene er at de har en distanse. Et observerende blikk. På situasjoner. Tanker. Hendelser. Noen overflatiske. Andre nesten ekkelt detajerte og rå, som opplevelsen forfatteren gjorde seg under og rett etter han hadde hatt sex med en tilfeldig kvinne. Alkohol, marihuana, fest, homofile tilnærminger, et avsnitt fra en dyrebutikk, absurde kvinnemøter og en eiendommelig slutt.

For å si det på godt stavangersk; ska sei!


En kort evaluering av psykososialt stress 
Andreboka handler om Halvor Leland fra Bergen som reiser til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bor alene i et tomannstelt og det regner i halvannen uke. Et lite utdrag fra førstesiden setter stemningen og skrivestilen som følger hele boka:
"Etter halvannen uke må Leland ha befunnet seg i en langt fremskreden psykose. Han kan fortelle om konsentrasjonsvansker og utbredt apati. Assosiasjoner og forestillinger fikk en sterkt uønsket form. Leland klarte ikke lenger å holde alminnelig hygiene. Han gjorde fra seg i teltet, og opplevde dette som forvirrende, endog angstfylt. Klær og sovepose lå spredt rundt i buskene. Avføringen ble bare delvis vasket bort under de neste dagene med regn. Han hadde da mistet evnen til å gjennomføre daglige gjøremål, som å koke vann og lage mat på spritblussen... Man antar at regnværet kan ha forsterket følelsen av isolasjon."
Nor-Hansens kliniske skrivemåte blir her mye mer tydelig enn i første romanen. Når forfatteren skriver "Han kan fortelle om...Man antar..." så understrekes den journalaktige formen. Som om det er en rapport om livet til Halvor Leland man leser. Litt lenger nede på førstesiden kommer et avsnitt med innskutt informasjon som setter Leland i et enda sterkere "psykisk syk" lys, og dette preger hele historien: "Nesten to år tidligere tilbragte han noen dager på Sandviken sykehus, ved avdeling for stemningslidelser. Leland hadde fortalt om manglende tilhørighet, i det han da omtalte som fraværet av en meningsfull sosial kontekst."  

Dette blir etterhvert en sær og rar tekst om hovedpersonen, ispedd samfunnsutviklingen rundt ham, diagnostisering, sykehusterminologi og referat fra daglige hendelser. Jobber, vennskap, detaljert beskrivelse av sex, kvinner - flere kvinner, et farsskap, alkohol, igjen dyr - og avsnitt hvor tanken rundt selvmord er sentral. Følelsen av å lese utdrag av en politijournal er også tilstede. Tendenser til vold, forsøk på å meie mennesker ned med bil og antydning til arrestasjon. Og igjen, en aldeles eiendommelig slutt...

Sisteboka Termin, som ikke lenger har med undertittelen En framstilling av vold i Norge på "omslagsarket" er vel den mest voldelige av disse tre bøkene, og også den mest interessante. Ifølge Nor-Hansen så har han her landet i skrivestilen som han absolutt føler seg mest hjemme i. En skrivestil som ifølge ham selv kun er basert på skriving uten systematikk, uten planlegging og uten et direkte uttalt mål. En skrivestil som bare flyter og som skaper retningen sin selv. Og jeg må si jeg liker det! Jeg får nemlig følelsen av en pussig og annerledes stream-of-conciousness enn den klassiske. Her tar historien selv  føringen over retning, men med en klinisk distanse og enda mer journalpreget skrivestil - som et observerende og ufølsom referat. Igjen føles det som om boka er en blanding av sykehusjournal, politirapport, psykologiske vurderinger av hovedpersonen ispedd tekster som kunne stått i Stavanger Aftenblad som avisinnlegg om lokalsamfunnets tilstand.

Handlingen i Termin bygger på følgende: Kjetil Tuestad blir funnet bevisstløs St.Hans 1998 på Hommersåk utenfor Stavanger. Politiet blir koplet inn, og de mistenker blind vold. Siden man ikke finner mistenkte i saken så blir denne henlagt et halvt år etterpå. Tuestad selv opplever en rekke nevropsykiatriske senskader etter hendelsen. Denne boka hviler det en slags uuttalt uhygge over. Helt spesiell!

Henrik Nor-Hansen
Bildekilde:  bok365.no
Ingunn Økland i Aftenposten virker faktisk både snurt og fornærmet over at Nor-Hansen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris med boka Termin. Hun syntes så absolutt at Knausgård og hans Om våren var et mye mer naturlig valg. Termin var jo ikke omtalt i Aftenposten engang... *hevede øyenbryn og flirer i mitt eget manglende skjegg*. Øklands Aftenposten-kommentar bør leses. Henrik Nor-Hansen er ikke riktig kandidat til den viktigste litteraturprisen. Nei vel, du sier ikke det...

Jeg selv likte bøkene særdeles godt. De var herlig forfriskende annerledes! Og avslutningene? De vil jeg ikke røpe, de må bare oppleves. Jeg har funnet meg en ny forfatter som jeg virkelig skal følge med på videre. Med ny båt kjøpt i Canada, så kan man jo lure på hvilket hav som kommer til å inspirere Nor-Hansen til hans neste bok. Uansett har han fått seg en ny og svært så entusiastisk leser i Stavanger som venter på neste bok ut!

Mer presse rundt den utradisjonelle nominasjonen:

Ei framstilling av Nor-Hansens nye roman, morsomt intervju fra Jan Zahl i Aftenbladet
Rabalder rundt Nordisk Råds Litteraturpris, ikke riktig kandidat! Dagbladet
Voldsrapport som journalnotat, NRK
Det er klart jeg er overrasket, Dagsavisen


.



mandag 25. september 2017

"Øverst på nazistenes liste" av Arne Vestbø

Hele Rogaland leser er et fantastisk bra leseprosjekt som startet i 2008, og som siden oppstarten har delt ut over 350.000 gratisbøker til innbyggerne i Rogaland. Målsetningen er å gi hele Rogalands befolkning en felles leseopplevelse og selvfølgelig med dette også øke interessen for bøker. Prosjektet startet som Hele byen leser i Stavanger, men ble så utvidet i 2010 til å omhandle hele fylket. Vi har blant romaner og diktsamlinger nå kommet til en slags biografi om Moritz Rabinowitz, sannsynligvis den mest markante jøden som levde og virket i Norge før andre verdenskrig.

Rabinowitz kom alene fra Polen til Norge som fjortenåring, men klarte seg forbausende godt. Han startet tidlig klesbutikk i Haugesund, og fikk raskt både mange og gode kunder og et særdeles godt omdømme for måten han drev butikk på. Etterhvert utvidet han med butikker bla. i både Stavanger og Bergen. Rabinowitz var en markant og aktiv skribent og debattant i aviser og tidsskrift, og utover på 1930-tallet så ble han spesielt redd for om nazistene med Hitler kom til makten i Tyskland. Han kunne likevel ikke stoppe med å sette meningene sine på trykk. Dette gjorde at da tyskerne invaderte Norge i 1940 så stod Rabinowitz øverst på listene over nordmenn tyskerne ville slå kloa i. Etter kattens lek med musa i et par år ble Rabinowitz tatt til fange og deportert til Tyskland. Han døde i fangenskap i februar 1942.

Arne Vestbø
Bildekilde: kulturradet.no
Øverst på nazistenes liste er en interessant og sterk historie om en veldig spesiell mann. Boka er lettlest og gjort på en drøy time. I tillegg til en oversiktelig tekst, finner vi i boka også alt fra bilder av Haugesund, Stavanger og leirene i Tyskland via kart, tegninger og iddiser (som bare en siddis vet hva er ;) til kopi av brev Rabinowitz skrev samt også kopi av den offisielle dødsattesten som ble skrevet av en nazist i Sachsenhausen - død av hjertesvikt på grunn av lungebetennelse...

Arne Vestbø har skrevet en interessant bok, og spesielt interessant for oss i Rogaland kanskje. I tillegg til at Vestbø deltok på Kapittel-festivalen forrige uke, så har han også lagt opp et svært løp hvor han skal besøke kommunene i Rogaland og prate om boka si. Han kommer til og med til min lille kommune Forsand, så derfor drøyde jeg foredraget på Kapittel for å oppleve ham lokalt. Fun fact: min mormor handlet i butikken til Moritz Rabinowitz, og det er bare måneder siden jeg kastet min siste Rabinowitz-kleshenger i tre. Jeg skulle bare visst :)


Kilde: Egen bok - Forlag: Spartacus - Sider: 144 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere


.


fredag 22. september 2017

Kapittel-torsdag med fullt program

Skal jeg komme med en anbefaling til neste års Kapittel, så må det være å IKKE ha så mye BRA på planen!!! Idag har jeg system overload, og pauser meg fram til i ettermiddag - selv om det er mye bra på programmet.

Gårsdagen ble igjen veldig bra for min del. Blant 24 forskjellige seanser å velge fra startet jeg med noe kortreist. Ikke bare var forfatteren kortreist, men jeg har rett og slett prestert å ikke ha verken lest av, lest ei heller hørt om vedkommende. Det er faktisk en bragd, spesielt siden forfatteren ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Skjerpings!



Forfatteren in question er nemlig Henrik Nor-Hansen, og boka han ble nominert for er "Termin. En framstilling av vold i Norge" som kom ut i 2016. Nor-Hansen satt på scenen med Brita Strand Rangnes, og hun gjorde en særdeles god jobb. Nor-Hansen er nemlig ikke direkte taletrengt, men den personen Strand Ragnes ikke klarer å få i tale vil jeg gjerne møte. Nor-Hansen er nemlig en særdeles interessant forfatter, og har funnet sin skrivestil ifølge ham selv etter sine tre siste kortromaner. Nor-Hansen har vært lite omtalt i Norge generelt, det eksisterte kun 4 omtaler/anmeldelser av Termin før romanen ble nominert. Ifølge Nor-Hansen kom nominasjonen som et sjokk for kultureliten på østlandet. Jeg tror nok han har godter seg i sitt skjegg av akkurat det. Som han selv sa, nå har jeg omsider fått lesere og må komme ut av det (a)sosiale skapet. Ikke spesielt dreven i intervjuer, men gjorde en svært god figur på scenen igår!

Nor-Hansen gjør det helt motsatte av bla. Vigdis Hjorth - han går i helt motsatt retning av virkelighetslitteraturen. Han skriver distansert og klinisk journalaktig, selv om bøkene hans også har en god dose humor. Skjønt boktitlene tilkjennegir ikke akkurat dette. Hans første roman heter nemlig "En redegjørelse for reisestipendet 2010". Hvem skulle trodd... Salen humret, flirte og lo av Nor-Hansens tilbakelente og selvironiske stil på scenen. Han så virkelig ut som om et Kapittel-intervju var nok en walk in the park, men det konstaterte han tydelig at det ikke var. Handlingen i Termin er lagt til Hommersåk et lite tettsted utenfor Stavanger (eller Sandnes, for dem som innrømmer å bo der ;) og har tema blind vold. Jeg ble aldeles fascinert av Nor-Hansen og gikk sporenstreks ut på Arneageren og kjøpte meg de tre kortromanene hans, ei lita flis av ei bok på 187 sider. Nor-Hansen skal leses!



Neste foredrag ut var fra Fartein Horgar, en forfatter jeg traff for første gang på Bokprat en torsdag på Sølvberget. Tilfeldighetene gjorde at jeg droppet inn på presentasjonen hans av den første boka i en planlagt trilogi han skriver om et mørkt kapittel i Norges historie, nemlig perioden da Norge faktisk drev med slavehandel på de vestindiske øyene. Hvem skulle trodd? Ikke noe jeg har fått høre om i historietimene ihvertfall... Førsteboka, Paradisets Elendige, var veldig bra! Velskrevet, uhyre interessant og virket svært så gjennomarbeidet. Horgar har tilbragt flere år på Madagaskar som tredje generasjons sønn av misjonærer, og har en unik kunnskap om slavehandelen som foregikk mellom bla. Norge, Madagaskar og de vestindiske øyer/Brasil.

Innlegget til Horgar trodde jeg først ville være en gjennomgang av hans neste bok i trilogien, I Slaktemåneden. Det var det ikke. Det Horgar gjorde var like interessant, om kanskje ikke mer. Han tok nemlig for seg kolonitiden og satte bøkene sine inn i en historisk sammenheng fra ca 1400-tallet og frem til idag. Undertittel på foredraget var nemlig: Voldens selvskrevne plass i kolonienes avskjed med kolonimakten. Utrolig interessant, og bedre enn noen historietime jeg har vært i. Horgar satte også litteraturen inn denne historiens sammenheng og avsluttet bare delvis med en liten "reklame" for egen bok. Om jeg skal lese den? Definitivt! Horgar skriver godt, interessant og gjør grundig research. Anbefaler bøkene til alle som har bare et lite snev av interesse for kolonitiden generelt, og Norge/Danmarks posisjon spesielt.



Fra opprør og slavetid til den største arabiskspråklige poeten i vår tid, Adonis (Ali Ahmad Said Asbar) En syrisk poet jeg med skam og melde må innrømme at jeg ikke har kjent til før nå. Han gav ut diktsyklusen Mihyars sanger i 1961 som sies å være et høydepunkt i både moderne arabisk poesi og modernistisk poesi overhode. Jeg måtte jo bare sjekke ut og se hva dette var. Og for en opplevelse! Mannen er 87 år gammel, men insisterte på å stå under hele seansen. Nå fikk jeg ikke med meg navnet på de andre på scenen, til det ble jeg altfor fascinert av hovedpersonen. Det vi fikk presentert var nemlig nydelig! Først ble flere av Adonis' dikt lest opp på norsk (av mannen i midten), dernest overtok Adonis og leste dikt på arabisk. Og for en høytleser! Jeg forstod ikke ett eneste ord av hva han sa, men ble rørt langt inn i sjela. Jeg satt på andre benk (med strikketøyet mitt godt gjemt for en gangs skyld) og følte meg aldeles alene i salen. En virkelig stor opplevelse! Jenta til høyre i bildet var oversetter i slutten av seansen, der Adonis tok imot spørsmål fra salen. Han pratet fransk, så jeg fikk med meg bittelitt av svarene hans, men det gjorde seg med en oversetter. En fantastisk mann å ha opplevd "live". Jeg følte meg særdeles privilegert.


Etter Adonis fikk jeg meg en kjapp matbit (milkshake på McDonalds...) før jeg traff Liv-Anne i Kjelleren for å høre på Thorvald Steen i samtale med Dagbladets Fredrik Wandrup om livet og å leve. Steen har nettopp kommet ut med en ny bok, Det hvite badehuset. Som tenåring fikk forfatteren beskjed om at han hadde en alvorlig muskelsykdom, og i mange år holdt han dette skjult. Det hvite badehuset er ei av flere bøker Steen har skrevet med forankring i eget liv. Aftenposten skriver om boka at dette er: "...skjønnlitteratur som gløder og brenner. Sykdomserfaringene har Steen fortalt om før, i romanene Vekten av snøkrystaller (2006), Det lengste svevet (2008) og Balanse (2012), men i årets utgivelse er skruen strammet ytterligere. I all sin konsentrasjon er boken antagelig den beste av det forfatteren har skrevet med utgangspunkt i sin personlige historie... Thorvald Steen omformer personlige erfaringer til skjønnlitteratur av høy kvalitet." Jeg har ikke lest noe av Steen tidligere, men det var en svært så reflektert og interessant mann vi traff på scenen igår ettermiddag.



Før søstrene Hjorth virkelig sparket igang diskusjonene rundt virkelighetslitteraturen som lever et svært så aktivt liv i Norge (og verden forøvrig) ble Vigdis Hjorth bedt av Kapittel om å være den forfatteren som relanserer Kiellandforelesningen som Kapittels årlige signaturarrangement. Identiteten til Kapittel har alltid vært knyttet til byens store sønn Alexander Kielland. Han insisterte på at litteraturen skulle være til nytte for samfunnet. Festivalsjef Espen Røsbak sier til Rogalands Avis at Kapittel er en vellykket festival fordi vi siden starten har prøvd å styrke den offentlige samtalen ved å forene perspektiver fra litteraturen og samfunnsdebatten, helt i Kielland's ånd. Og hvilken forfatter som relanserte Kiellandforelesningen!

Har sagt det før, og sier det igjen: Vigdis Hjorth er virkelig noe for seg selv! Hun klarte nemlig å sette Kielland inn i et så aldeles korrekt bilde av debatten som nå går rundt virkelighetslitteraturen, nettopp forsterket av søstene Hjorth. Vigdis tok utgangspunkt i Kielland's roman Agerhøns med Champagne (med undertittelen Alexander L. Kiellands optegnelser til en selvbiografi.) Jeg vil ikke engang driste meg til å gjenfortelle foredraget, det måtte bare oppleves, nytes, flires av og nikkes gjenkjennende til. Som kulturhussjefen Marit Egaas sa etter endt foredrag: hadde Kielland vært her idag så hadde han møtt sin tvillingsjel. Jeg tror hele salen satt med bakoversveis da Vigdis Hjorth forlot scenen. Aldri har jeg noen gang hørt en forfatter beskrive en så perfekt symbiose mellom en samtidsforfatter (Vigdis), en høyaktuell samfunnsdiskusjon (virkelighetslitteraturen), en filosof og psykolog (Søren Kierkegaard) og en av norges største forfattere, Alexander Kielland. Det var bare å bøye seg i støvet, reise seg fra stolen og gå hjem. Ingenting kunne overgå dette.


.


torsdag 21. september 2017

Kapittel 17 og teaser til BBT18

Ikke før har man kommet seg hjem fra et særdeles trivelig bokbloggertreff i Oslo i helgen før det braker løs med forlagsmøter og ikke minst rosinen i hver høstpølse, Kapittelfestivalen i Stavanger. Oppstart var igår, og jeg sitter allerede og spinner for å komme meg avgårde til dag to.

Siden det ble besluttet at neste års bokbloggertreff - BBT18 - legges til Stavanger under Kapittelfestivalen så ble det like deler research som festivaldeltaking på meg igår. Å få en litterær ramme rundt treffet igjen kan bli bra, det var nemlig slik vi startet opp med treff i Oslo helgen rundt Oslo Bokfestival som nå dessverre er lagt ned.  Det kan bli en spennende 2018 :-)

Kapittel i år har et utrolig variert og spennende program. Med undertittelen "Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet" og hovedtema Revolusjon har det tydeligvis vært mye å velge i. De fleste arrangementene går av stabelen på Sølvberget, kulturhuset i Stavanger. Men flere er også lagt til Stavanger Museum, Universitetsbiblioteket, Tou Scene, Hå gamle prestegård, Kåkå og Folken. Litt av hvert for enhver smak. Se gjerne link nederst her over årets program.

Det store problemet er å velge selvfølgelig. Igår hadde jeg fire innslag på planen. Tre av dem fikk jeg fullført. Jeg startet kl 15:00 med Forbudte Stemmer



Ytringsfrihet er ikke en selvfølge, og hva gjør du når teksten du skriver, tegningene du tegner eller sangene du synger setter livet ditt i fare? Fotograf Finn Våga og journalist Jan Zahl i Aftenbladet ønsket å grave seg litt lenger ned i problemstillingen og møtte 5 forfulgte stemmer - kvinner og menn - og intervjuet dem, først i landet i hadde flyktet til. Så besøkte de landet disse menneskene hadde flyktet fra. Noen ganger under cover, som på Cuba. Andre ganger åpenlyst, som da de var på Gaza-stripen. Foredraget inneholdt videosnutter, utdrag fra podcast'er og bilder med Zahl og Våga som utfylte hverandre med historier og anekdoter på scenekanten. Utrolig spennende!



Neste post på programmet ble et innsiktsfullt intervju med Herbjørg Wassmo. Nå leste jeg Tora-trilogien en gang på åttitallet såvidt jeg husker, men siden har jeg ikke lest Wassmo. Muligens fordi Wassmo var en del av pensum, og pensum skulle typisk ikke være kjekt. Når det er sagt, så skal jeg definitivt lese siste boka "Den som ser". Intervjuer Bjørn Ivar Fyksen, anmelder i Klassrkampen, hadde nok mye han ville ha spurt om, men Wassmo hadde sin egen agenda, og var utrolig interessant å høre på. En trivelig forfatter som gav mye både av seg selv, historiene bak og om boka og ikke minst var det for meg nytt å høre hvor knyttet hun blir til karakterene sine. Som om de var levende mennesker av kjøtt og blod. 45 minutter var altfor kort. Jeg kunne hørt på Wassmo en time til!



Høydepunktet for meg for gårsdagen var likevel Vigdis Hjorth i samtale med Alf van der Hagen. Vigdis Hjorth har vært en stor, norsk forfatterfavoritt gjennom mange år, og jeg begynner å få en riktig så grei samling av hennes bøker i bokhylla. Ja, hun er ei av dem som får pryde hyllene mine i papirform.  Det lå tydeligvis stor spenning rundt denne samtalen på festivalen, for sal 5 ble piiip proppe full. Jeg hadde i tillegg til full festivaltilgang kjøpt meg skråsikker plass på denne seansen, det var jeg glad for! Alf van der Hagen stilte nemlig alle de spørsmålene salen ønsket å høre, og han var nådeløs med Hjorth på svarene. "Svar nå heller på det jeg spør om, Vigdis" - ble en gjenganger, til hele salens store forlystelse. For her ønsket de aller aller fleste dyneløfting. Hva foregår nå i det Hjorth'ske hjem og storfamilie etter at søstrene Vigdis og Helga "konkurrerer" om familiesannheter i offentlig bokform?

Det ble en saftig fresk samtale som Vigdis skal ha all ære av å takle. Hun støttet seg vel mye på Søren Kierkegaard og filosofi, men hva skal man gjøre når man blir kjørt til veggs? Det var også tydelig at Hjorth og van der Hagen har vært i samtaler tidligere. Som han sa, "vi har kjent hverandre nå i 26 år, såå.." :-) Jeg kan ikke gjengi samtalen, kun konkludere med - at fam Hjorth minus Vigdis er blitt utsatt for å bli hengt på veggen til full beskuelse, Vigdis angrer ikke på boka, hun syns det var helt greit at Helga kom med sin versjon.. "men jeg har ikke finlest boka, så jeg kan ikke uttale meg helt om detaljene"...var en av kommentarene hennes. Vær du sikker hun har finlest, men ville hun ikke helt innrømme. van der Hagen presset på og lurte på om Vigdis forstod hvilken påkjennelse det måtte ha vært for familien - da smilte hun bare, holdt opp Fri Vilje av Helga og sa - "det ser nå ut som om resten av familien også kan slå fra seg". Ingen angrende synder! Mange gode spørsmål, og svar som kom rett fra levra. Det skal Vigdis ha, hun svarer for seg. Morsomt, brutalt ærlig, gjennomtenkt og særdeles bra intervju.

Siste post på programmet for gårsdagen var Jan Kjærstad som skulle snakke om sin nye roman Berge i samtale med Brita Strand Rangnes, ei av mine absolutte favorittforelesere på Universitetet. Dessverre hadde jeg skallebank utav den annen verden utpå kvelden der, så jeg måtte legge inn årene. Man kan ikke få med seg alt. Idag starter jeg kl 12:00 med vår lokale Henrik Nor-Hansen fra Stavanger der han skal snakke om boka Termin som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, "En framstilling av vold i Norge". Også med Brita Strand Rangnes som intervjuer.

Jeg må løøøøøpe :D


onsdag 20. september 2017

"Det er Ales" av Jon Fosse

Å flytte på landet til halvparten så stort hus har sine fordeler og ulemper. Spesielt når det gjelder bøker og boksamlinger. Nei, vi har ikke lenger plass til 2000+ bøker. Sånn er det bare. Knallhard prioritering må til, og resultatet for mitt vedkommende - som nå kun har en dobbel Billy bokhylle fra Ikea å boltre meg i - er å velge ut forfatterskap som skal få lov å stå i hylla. Jon Fosse er en soleklar stayer. Etter  trilogien Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd er jeg fullstendig solgt.

Kort fortalt handler Det er Ales om flere generasjoner i en slekt som bor ved en forblåst vestlandsfjord. Signe har mistet Asle på fjorden. Han forsvant en mørk kveld for 23 år siden og er omkommet på havet. Signe, som ennå bor i huset som har tilhørt Asle sin familie, tar seg selv i å stå foran vinduet og vente på Asle. Kveld etter kveld. Flettet inn i Signe's historie møter vi fem generasjoner mennesker som har bodd i dette slektshuset og hvordan de har håndtert tap og sorg, uavhengig av tid og rom. Stemningen er tung og dyster, som stedet og været senhøstes på vestlandet. Her er ikke sørlandsidyll, måker og tøffende snekker, for å si det sånn. Likevel oppleves ikke historien mørk. Den luller meg istedenfor inn som i en tjukk, men myk dundyne.

Jon Fosse
Bildekilde: aoiagency.com

Hva det er med Fosse og meg? Det er språket, det suggererende bevissthetsstrøm-språket, og grepet han har over karakterene i boka - hvordan Fosse klarer å la synsvinkelen skli fra den ene til den andre, på tvers av tidsepoker, uten opphold, flere ganger i samme setning. Som om de forskjellige historiene blir fortalt av én person, selv om man registrerer at karakterene er flere. Asle og Ales - anagram og allitterasjon - for ytterligere å viske ut skillelinjer mellom karakterer og generasjoner. Vi møter to Asle som møter sin skjebne på fjorden, og vet vi egentlig hele tiden om det er Signe eller gjenferdet Ales som forteller? Den jevne bevissthetsstrømmen, strømmen av tekst, ord, flyt holdes hele tiden i samme stil. Fosse repeterer også mye, i tillegg til at man kan oppleve og få flere boksider uten punktum. Jeg har lest at Fosse er inspirert av Samuel Beckett's "Mens vi venter på Godot", forøvrig det mest absurde teaterstykket jeg noen gang har sett, og lest. Jeg finner ikke Fosse absurd, men jeg ser jo definitivt likheter. (Det som er litt interessant er at Beckett ble inspirert av irske James Joyce som igjen hadde Ibsen som sin store inspirasjonskilde. Så kan vi si at Fosse rent historisk sett egentlig er inspirert av Ibsen?) 

Tilbake til boka. Hvordan er livet mulig å leve uten den man elsker? Og hvordan skal vi mennesker klare å bearbeide traumene våre? Jeg opplever Det er Ales både som en veldig åpen, men likevel også nesten klaustrofobisk tekst. Det er store rom av tid som flyter gjennom romanen. Også mellom karakterene. Skrivestilen til Fosse driver sannsynligvis flere til vannvidd. Bevissthetsstrømmen av tanker som går i sirkel, men som hele tiden beveger seg framover er imidlertid fullstendig gjenkjennelig og lett fordøyelig.. Det er muligens mennesker med mer strukturerte tankeprosesser som finner Fosse's tekster slitsomme. For meg smyger de ned som varm kniv i smør.

Nydelig om kjærlighet, savn og havet.


Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2004 - Sider: 76 - Utfordring: GoodReads, Norske


 En fisker ved en annen vestlandsfjord...

mandag 18. september 2017

"Verda er ein skandale" av Agnes Ravatn

Etter selv å ha flyttet fra Stavanger til bygda for så nettopp nå å ha flyttet til ei enda mindre bygd på landet ble likhetspunktene mange og veien til Ravatn sin essaysamling kort. Hun flyttet nemlig med mann og spebarn fra Frogner i Oslo til veslandsbygda Valevåg for å ligge på lading i permisjonstiden. Den lille boka, som har undertittelen "Ei bok om livet på landet", inneholder 10 korte essays samt et etterord og ble en sann liten åpenbaring av det faktum at jeg slettes ikke er alene om tankene rundt et landliv kontra det ofte mye mer hektiske bylivet. Valestrand og Forsand synes å ha mye til felles.

Essaysamlingen er lettlest og småmorsom og beskriver observasjoner av miljø og mennesker så til de grader på kornet. Boka er like deler Ravatn's egne opplevelser av livet på landet som det er en slags komprimert biografisk fortelling om forfatterkollegaen Einar Økland m/frue Liv Marit som er familien Ravatn's nærmeste naboer og venner i bygda.

Går det faktisk an å bo her?  På landet?

"Det hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs i tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er elles smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenke eg i et blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?!
Men mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså på kva haken kunne vere..." 

Agnes Ravatn
Bildekilde: Ivar Aasen-tunet
Agnes Ravatn debuterte i 2007 og har gitt ut et knippe bøker. Blant dem Fugletribunalet, ei bok som faktisk stakk av med Bokbloggerprisen for norske romaner utgitt i 2013. Forøvrig ei bok jeg slukte på ett døgn...

Så ... flytta Ravatn til Valestrand etter permisjonstiden? Eller ble behovet for nærhet til byen og kultureliten for stort? Den som les får sjå :-) Koselig, nostalgisk og herlig velskrevet. Anbefales så absolutt!



Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2017 - Sider: 95 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Norske





mandag 7. august 2017

Booker-nominerte "Exit West" av Mohsin Hamid

Nadia er en svært sensuell og uavhengig kvinne. Saeed er den rake motsetning - en konservativ og svært så fornuftig og tradisjonsbunden mann. Disse to møtes i et land som er på grensen til borgerkrig, en borgerkrig som fører Nadia og Saeed tettere sammen mye raskere enn det som kanskje ville vært naturlig hadde det ikke vært for uroen rundt dem. Når borgerkrigen bryter ut for fullt begynner det å gå rykter om at det finnes noen magiske dører som kan frakte mennesker til andre land, til tryggere soner, men dette er både farlig og dyrt. Etter hvert som volden blir uutholdelig å leve med finner Nadia og Saeed ut at de ikke lenger har et valg. De rette menneskene blir kontaktet, dører blir åpnet og de legger sitt gamle liv, venner og familie bak seg.

Det viser seg imidlertid at det å flykte igjen og igjen ikke nødvendigvis er til det beste. Nadia og Saeed sliter mer og mer med å holde fast ved hverandre og ikke minst følelsen av hvem de egentlig er i en ny verden med nye muligheter. Flere dører åpner seg og nye destinasjoner blir utforsket, men hjelper det egentlig? The end... eller noe sånn...

Mohsin Hamid
Bildekilde: npr.org
Som betyr, at jeg syns boka var forsåvidt godt skrevet og mange interessante spørsmål blir stilt, men jeg sliter med tre ting. Både de magiske dørene, selv om jeg tror jeg forstår hvorfor forfatteren har benyttet seg av dette knepet - det komprimerer jo historien kraftig når vi ikke får noen som helst beskrivelse av vandringen/prosessen flyktninger må gjennom når de beveger seg fra sted til sted, dernest så sliter jeg med karakterene selv. Til tross for et nydelig språk så kommer jeg ikke inn under huden på dem. De vekker verken medfølelse, medlidenhet eller avsky. De bare er der. Og så til slutt - det siste kapittelet hopper 50 år fremover i tid og bare stopper der?!? Hva skjer i mellomtiden? Er forfatteren tom for ideer? Vet ikke hvordan han skal avslutte historien? Dette var både lettere frustrerende og ikke minst skuffende. Mmmhh... Not quite my cup of tea. Men, innleseren på Storytel var svært god, så derfor ble Exit West likevel en hyggelig opplevelse, men kun det. Boka var fort lest, og kommer til å bli fort glemt. Dessverre.


Kilde: Storytel, lydbok - Utgitt: 2017 - Språk: Engelsk - Sider: 240 - Utfordring: GoodReads, Booker-prisen 2017








søndag 6. august 2017

Booker-nominerte "Days without End" av Sebastian Barry

Da kom lesegnisten tilbake etter et heller langt opphold fra bøkene. Man Booker Prize langlisten var nemlig svært fristende i år, og med fire av dem på Storytel og resten i ebok-format fra Amazon så vokser ikke bokhyllene mine heller. De er det få av nå, så får jeg heller se om vinneren av Booker-prisen får æren av å pynte i hyllene i papirformat i etterkant. Blir det Sebastian Barry?

I Days Without End møter vi Thomas McNulty. En knapt sytten år gammel gutt som har flyktet fra den store hungersnøden i Irland midt på 1800-tallet og som istedenfor har registrert seg i den amerikanske hæren for å kjempe for et fr(hv)itt Amerika. Sammen med den etterhvert så nære kameraten John Cole kjemper de først mot Sioux- og Yurok indianerne for til slutt å havne i den amerikanske borgerkrigen. Sammen med den unge sioux-jenta Winona danner de en annerledes og unik liten familie til tross for de grusomhetene krigen fører med seg og som de selv er medvirkende i.

Thomas er fortelleren i denne annerledes historien fra 1800-tallets Amerika, og blir presentert med innlevelsesevne og en fascinerende blanding av nøkternhet og ærefrykt. Hele boka er en vekslende streng av følelser. Intimiteten når Thomas omtaler kjærlighetsforholdet han har til John, grusomhetene når Thomas beskriver i detalj det han og John må foreta seg i krigen for sitt nye fedreland, ømheten han har for sioux-jenta Winona og deres lille, spesielle familie og enormiteten i påvirkningen krigen har på livene deres.

Sebastian Barry
Bildekilde: amazon.co.uk
Til tross for temaet er dette likevel ei stillferdig bok, med lite dialog, men med desto nydeligere, fortellende prosa. I starten var jeg, til tross for at dette er ei Booker-nomiert bok, redd for at hele greia skulle ende ut som en dårlig floskel - indianer-og-hvit heard it all before - uten noe som helst nytt tankeinnhold. Men der tok jeg skammelig feil. Historien er annerledes, fortelleren reflektert og selvfølgelig sterkt preget av sin irske bakgrunn, kontrastene er store både i krig og såkalt fred, men håpet, optimismen og viljen slipper aldri taket. Dette er en svært menneskelig, ærlig og sår fortelling fra et heller mørkt kapittel i den amerikanske historien. Anbefales!

Alex Clark i Guardian skrev dette om boka, og jeg er fullstendig enig:

“Days Without End is a work of staggering openness; its startlingly beautiful sentences are so capacious that they are hard to leave behind, its narrative so propulsive that you must move on. In its pages, Barry conjures a world in miniature, inward, quiet, sacred; and a world of spaces and borders so distant they can barely be imagined. Taken as a whole, his McNulty adventure is experimental, self-renewing, breathtakingly exciting. It is probably not ended yet.”



Kilde: ebok, Amazon - Sider: 272 - Språk: Engelsk - Utgitt: 2017 - Utfordring: Man Booker Prize 2017, GoodReads







.

søndag 2. juli 2017

And the winner is...

Da var vinneren av et Adlibris Letto Frontlight lesebrett omsider trukket, en dag på overtid. Jeg beklager forsinkelse, men den som venter på noe godt osv :-)

Reglene for å være med i trekningen skrev jeg om i blogginnlegget mitt HER.

Det lå 76 lodd i potten med alt som ble rapportert inn via bloggen min og på e-post. Jeg benyttet random.org for trekning, og resultatet ble som følger:



Men hvem lå som nr 3 i regnearket mitt?
Jo - det var ...

Tadaaaa...







STJERNEKAST - aka Heidi Holtan!


G R A T U L E R E R !!! 
:-)


Du vil få tilsendt lesebrettet direkte fra Adlibris, men send adressen din til meg på epost: ebokhyllami@gmail.com så skal jeg få formidlet den videre til riktig person.

For dere andre som ikke vant, Adlibris har sommerkampanje på lesebrettet. Vil du vite mer om denne, sjekk linken HER.

Ha en riktig god sommer alle! Er vi heldige her på vestlandet så blir det kanskje oppholdsvær imorgen. Det er da noe...? :D



 

lørdag 17. juni 2017

Gratis lesebrett til sommerferien? Adlibris Letto frontlight gis bort!

Jeg hadde en kampanje her på bloggen min før jul hvor jeg loddet ut et lesebrett til en av bloggleserne mine. Det ble veldig godt mottatt.

Å spre leseglede, og å gi andre muligheten for å øynene opp for det praktiske lesebrettet Adlibris Letto er alltid gøy, og nå gir Adlibris meg muligheten for å lodde ut et nytt lesebrett før sommerferien.

Kjekt!!!

Jeg gjorde en grundig test og skrev omtale om Adlibris Letto Frontlight i fjor høst. Testen og resultatene mine kan du lese om HER.

Lesebrettet som nå loddes ut før sommerferien kommer med følgende fire kriminalromaner skrevet av Chris Tvedt
  • Fare for gjentakelse
  • Rimelig tvil
  • Skjellig grunn til mistanke
  • Rottejegeren
Er du den heldige vinner får du også et etui med på kjøpet. Pent og praktisk og som holder lesebrettet ditt fri for skraper, solkrem og sand :-)

Er du ikke heldig vinner denne gang så startet Adlibris sin sommerkampanje på Letto Frontlight igår. Den kan du lese mer om HER.


For å være med i trekningen må du gjøre deg kvalifisert på følgende måte: Du får ett lodd pr. sosialt medium hvor du deler følgende link:

http://ebokhyllami.blogspot.no/2017/06/gratis-lesebrett-til-sommerferien.html

Linken peker tilbake til dette innlegget. 


Så... 

Poste ovennevnte link på ett eller flere sosiale medium
  1. For at jeg skal gi deg lodd: Skriv i kommentarfeltet på blogginnlegget under her (eller send meg en email på: ebokhyllami@gmail.com) hvor du forteller hvor du har postet linken (eks: Facebook, Twitter og egen blogg = 3 lodd til deg i potten. Eks. kun Facebook = 1 lodd)
Trekningen foretas lørdag 1. juli vha random.org

LYKKE TIL! ...og fortsatt god forsommer til alle dere som ikke drukner i nedbør :-)






torsdag 8. juni 2017

"Up in the Tree" av Margaret Atwood

Up in the tree er så langt min første barnebok fra forfatteren. Ei  søt lita bok om en gutt og en pike som er så glade i å klatre i trær at de bestemmer seg for å lage seg et hjem der oppe blant greinene. Men når deres trofaste stige forsvinner, begynner de å ønske seg tilbake til komforten nede på landjorda igjen. Kommer de seg ned til slutt? Og hvordan ender historien egentlig?

Ungene hadde likt denne da de var små (gitt at de forstod engelsk på tidspunktet). Tegningene er søte, enkle og naive. Fargebruken likeså. Og gullkornene? Boka er illustrert og bokstavene håndskrevet av Margaret Atwood selv. I tillegg følger også lydboka på CD, innlest av forfatteren.

Up in the tree ble utgitt i 1978. På dette tidspunktet var det en utbredt enighet om at det var altfor dyrt og risikabelt å publisere en barnebok i Canada. Dette stoppet imidlertid ikke Atwood, noe hun forteller litt om i forordet til boka:
"I drew this book in the very early days of children's book publishing in Canada. We could use only two colours, as three would have been too expensive to print; hence the blue, the red, and the odd brown that is a combination of the two. I hand-lettered the entire book for the same reason: to save on costs. I had a background in poster design and printing - in my university days in the late fifties I's had a little serigraph poster business that I ran on the ping-pong table - so I knew how to do the lettering. The drawings were black and white pen-and-ink - I then indicated to the publisher which o the two colours should go where. The techniques were primitive - there were no computers then - and the results look a little primitive as well, bit I remain very fond of this book, for sentimental reasons."
Margaret Atwood er ikke bare god til å skrive for voksne. Med denne lille boka viser hun også at hun er særdeles allsidig og ikke minst kreativ for barn. Her leker hun både med ord og bilder, og tegningene hennes står ikke tilbake for noen. Hun har definitivt sin egen strek, og den begrensede bruken av farger gir tydelige bilder.

Som voksen kan man lese en dypere forståelse mellom linjene - om vennskap og trygghet, om hvordan man kan forandre seg når forutsetninger endres, om hvordan man kan løse problemstillinger på andre måter dersom man bare tenker alternativt.

Dette var ei kjekk bok for en Atwood-samler :-)


Kilde: egen bok - Utgitt: 1978 - Forlag: Bloomsbury - Språk: Engelsk - Sider: 32
Utfordring: GoodReads, Atwood's forfatterskap



Utdrag fra boka
Klikk på bildet for større visning


.



tirsdag 30. mai 2017

"Skinnet bedrar" av Agnes Lovise Matre

Mitt første møte med Agnes Lovise Matre var med boka Kledd naken høsten 2015. Den traff meg kraftig og anbefales sterkt, - ei bok om voldtekt av ei jente i bygdesamfunnet Øystese i Hardanger. Jeg var derfor veldig spent på om forfatteren ville klare å leve opp til forventningene mine. I Skinnet bedrar legges nemlig historien til samme bygdesamfunn og lensmannskontoret i Øystese hvor lensmann Bengt Alvsaker og politiførstebetjent Susanne Hauso fremdeles opererer.

Det er søndag morgen og seksårige Anders rusler alene i pysjen langs hovedveien. Dette er siste gang noen ser ham. Til tross for tidspunktet blir likevel ikke Anders meldt savnet før mandagen etter når storesøster Ina på tolv ringer lensmannskontoret. Øystese blir endevendt i søket etter gutten, men han er og forblir borte. Samme uka får Bengt Alvsaker sin egen sønn Thomas på besøk for aller første gang. Han har rukket å bli elleve år gammel, og har alle disse årene vært Bengt's dårlige samvittighet. Thomas har under hele oppveksten kun bodd hos sin mor og hennes temmelig så velstående nye mann. Endelig skal Bengt få tilbringe en hel uke med sønnen, men den forsvunne gutten opptar all fritid. Hvor kan Anders ha blitt av?

Igjen tar Matre opp et av tabuene i samfunnet vårt, uten at jeg vil komme nærmere inn på nøyaktig hva dette er, for ikke å spoile handlingen i boka. En gutt forsvinner, og bygdedyret viser igjen sine klør. Blant bygdeoriginaler og vanlige mennesker, bak blondegardiner og under morelltrær foregår det saker og ting som ikke bør komme for en dag. Hvor godt kjenner vi våre naboer og venner? Hva foregår egentlig i det skjulte? Og hvor langt er en person villig til å gå for å skjule dette i solidaritet med overgriperen, uansett hvem overgriperen er og hva han gjør?

Agnes Lovise Matre
Bildekilde: bok365.no
Denne historien var vond, på flere plan. Kanskje fordi den traff en veldig kjent nerve hos meg selv? Matre klarer igjen å rykke meg ut av likevekt. Jeg lever meg nemlig så til de grader inn i historien og inn i bygdesamfunnet som organisme. Kanskje fordi jeg bor i et bygdesamfunn selv? Karakterene i boka er særdeles troverdige og velkomponerte, og historiene deres sniker seg innpå meg, og får meg til å føle. Noe. For alle. Irritasjon, men også medfølelse for Bengt og hans tafatte forsøk på å bli kjent med sin sønn, og for å overlate ansvaret til andre så snart han får anledning. Sinne over Ester med slarvekjeften på lensmannskontoret. Omtanke for Susanne som har sine egne demoner å stri med, og som får en større og større rolle utover i historien. Forbannelse over spøkelset som dukker opp fra fortiden (fra Kledd naken). Et eitrane sinne overfor skapdranker-Kjartan og hvordan han behandler barna. Uro overfor Johan og hans gamle mor - hva er det egentlig med dem? Og nysgjerrighet overfor Lerke som garantert kommer til å få en større rolle i neste bok i serien. Et persongalleri av virkelige personer med kjøtt på beina - karakterer man ønsker å lese mer om.

Dette er en krim som bygger seg sakte opp, sniker seg innpå deg og før du vet ordet av det så er du hektet. Ei særdeles velskrevet bok med et velkomponert og troverdig plott. Historien er komplett fri for cliffhangers, spekulasjon i vold eller andre groteske detaljer. Her er fokuset på menneskene, handlingene og det jeg som leser kan finne mellom linjene. Jeg tok meg i å sammenlikne Matre med Jørn Lier Horst underveis i boka, en annen krimforfatter jeg er blitt veldig glad i. Horst og Matre skriver det jeg kaller stillferdig krim. Horst med tyngst fokus på det kriminaltekniske, han har tross alt jobbet som politietterforsker i mange år. Matre med tyngst fokus på karakterer, bygdesamfunn og mellommenneskelige forhold. Misforstå meg ikke, dette blir aldri kjedelig selv om det er stillferdig! Med sine hyppige skift i tid og sted - det er faktisk over sytti kapitler i boka - så blir historien drevet effektivt framover. Hver kapittel starter med hvor man fysisk befinner seg, hvilken dag det er og også ofte når det er på dagen. Sceneskiftene er tydelige og logiske, og trådene blir samlet opp en etter en til slutt. Og så sitter man der da, når siste side er lest, og tenker - hei, du må da ikke stoppe nå, selv om mysteriet er løst?

Du verden så deilig bra! Kjappa på Agnes, jeg er klar for neste bok fra Øystese. Nå!


Kilde: leseeksemplar fra Gyldendal - Utgitt: 2017 - Sider: 352 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere




Solnedgang over et annet bygdesamfunn i Ryfylke

tirsdag 23. mai 2017

"Hvis helvete var av is" av Bernard Minier

Noen forfattere får det bare til på første forsøket, nemlig å skrive en aldeles oppslukende kriminialhistorie. Er de naturtalenter? Kriminelle som tar det ut i bokform istedenfor in real life? Eller har de bare en overutviklet fantasi kombinert med et spesielt talent for språket og skriften? Uansett hva årsaken er - kanskje en kombinasjon av alle tre? - så har Minier fått talentet. En franskmann. Og så med meg da, som ikke har de beste erfaringene med franske forfattere. Jeg må snart revurdere egne, innebygde stereotypier og omprogrammere meg. Jeg er nemlig blåst av banen... igjen...

Aschehoug har nettopp sluppet den første boka til Bernard Minier på norsk. Intet mindre enn et forlagskupp! Hvis helvete var av is er den første i en serie på til nå tre bøker om kriminaloverbetjent Servaz. De to neste er allerede under oversetting til norsk.

Det første offeret er en hest. En hodeløs hest hvis kropp henger som en flaggermus med vingene foldet ut fra kanten av et tilfrosset klippeutspring 2000 meter over havet. Samme dag som hesten oppdages begynner Diane Berg på jobb. Hun er en ung psykiater som har fått sin første stilling ved et høysikkerhetsasyl for kriminele, sinnsyke personer. Når kriminalførstebetjent Servaz finner DNA-spor under etterforskning av det makabre hestefunnet fra en av de farligste pasientene ved asylet, og det dagen etterpå dukker opp et menneskelik, så er marerittet igang.

Bernard Minier
Bildekilde: oxfordliteraryfestival.org
Plottet er lagt til langt inne i Pyreneene, i en trang og klaustrofobisk fjelldal hvor det er langt mellom bosettingene. Atmosfæren er i utgangspunktet trykkende, og det er vinter når saken utspiller seg. Forfatter Minier er selv vokst opp ved foten av Pyreneene - en fjellkjede på grensen mellom Spania og Frankrike - og innholdet i boka bærer så definitivt preg av at forfatteren kjenner sitt landskap. Miljøbeskrivelsene er virkningsfulle og setter en troverdig scene for uhyggen som utspiller seg. Det underjordiske vannkraftverket i to tusen meters høyde finnes i virkeligheten, og selv om det kan synes  som om  historien springer ut fra en overdrevent livlig fantasi så presiserer forfatteren i etterordet at også mange av de psykiatriske behandlingsmetodene som virker særdeles spekulative på meg når jeg leser, faktisk benyttes ved noen sykehus i Europa og i resten av verden den dag i dag. Dette setter saken i et særdeles grufullt lys.

Minier er også spesielt dyktig på å bygge opp et solid persongalleri. Uten å spoile noe om relasjonene som utvikler seg karakterene imellom så er det troverdig, ikke spekulativt oppbygget og med god rot i fornuften. Karakterene holder det heller makabre plottet på et svært spiselig plan. Spesielt liker jeg at kriminalførstebetjent Servaz blir presentert som en svært så troverdig fyr, en etterforsker jeg svært gjerne vil lese mer om. Historien har noen spenningstopper underveis, og spor og blindspor blir godt lagt ut. De virker aldri konstruerte, og til slutt finner vi en troverdig sammenheng på det hele. Den solide mursteinen på 632 sider er aldri tunglest, og slutten er god selv om man forstår at historien ennå ikke er over. Her har Minier klart å få til en god teaser til neste bok, uten at den avslutter med en overdreven cliffhanger. Noe som jeg av og til irriterer meg nok over til at jeg i protest ikke gidder å lese neste bok. Ja, jeg er litt idiotisk skrudd sammen sånn.. Skal jeg sette fingeren på noe, så må det være at jeg ikke liker den for meg noe overdrevne bruken av kursiv for å dramatisere enkelte passasjer. Det er som om Minier ikke selv stoler på at teksten og språket hans er kraftfullt nok i seg selv. For det er det virkelig.

Dette er ei krimbok jeg så absolutt anbefaler! Bli ikke skremt av tykkelsen. Setter du deg ned for å lese så skulle du faktisk ønske at murstein nr 2 i serien lå like ved siden av deg. Have fun!



Kilde: ebok anmeldereksemplar - Forlag: Aschehoug - Sider: 632 - Språk: Norsk - 
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



Den kanadiske fjellheimen - ikke fullt så klaustrofobisk


 

torsdag 18. mai 2017

22 raske - samlebokomtale

Om det ikke er blitt skrevet mye, så er det blitt lest de siste månedene. Er ennå i rute til å runde 100 bøker i 2017 med god margin, selv om de andre lesemålene mine er noe forsømte. Det viktigste er nå å lese. I hektiske tider er det enkelt å ha krim på øret, noe leselisten min bærer preg av. Jeg har likevel fått med meg klassikere, besøkt noen gamle favoritter og kanskje skaffet meg et par nye? Anbefalinger og dårlige valg følger...

Joda, jeg har vært med på en av biografisirklene. Dessverre fikk jeg ikke anledning til å skrive om denne. Synd, for boka gav meg et helt annet syn på Oprah enn jeg hadde i utgangspunktet. Det Kelley har skrevet er en uautorisert biografi, som betyr - at Oprah ikke har validitert og godkjent innholdet. Her er det mye rusk i det ellers så glamorerte inntrykket vi har av TV-personligheten. Ei dame som går over lik for å bli berømt, som sier opp ansatte med en stil som definitivt kan konkurrere mot Trump, som tar abort i ung alder, fornekter sin mor, lurer sin far, er en maneater av rang og ellers "imponerer" på ymse vis. Vi blir også presentert for Oprah's andre sider, som kampen mot kiloene, følelsen av aldri å være god nok, ønsket om å være hvit i stedenfor svart, medgang og motgang i TV-bransjen. Jepp, her er mye dyneløfting. Likevel velskrevet fra Kelley, som også har flere andre, gode biografier bak seg, om Jaquelin Onassis, Frank Sinatra, Elizabeth Taylor, den britiske kongefamilien og Nancy Reagan for å nevne noen av bestselgerne. Oprah anbefales!


Det er noe med Toni Morrison jeg ikke helt får grepet på. Nå har jeg lest to bøker av henne før denne, og jeg liker dem når jeg leser dem. Godt! Men detaljene i Morrison sine bøker blir fort diffuse for meg. God Help the Child handler om det uvanlig vakre barnet Bride som blir født med svart hud, mye mørkere enn noen av foreldrene. Faren tror ikke barnet kan være hans og forlater moren. Moren tror Bride må oppdras strengt for å stå imot samfunnets oppfattede syn på svarte mennesker. Resultat? Bride savner kjærlighet, at noen bryr seg, oppmerksomhet. Helt til hun havner som et vitne i retten i en voldtektssak mot tre lærere på hennes egen skole. Dette ender ikke helt som man skulle tro. God bok, ut fra GoodReads ser jeg at jeg anbefaler denne. Men hvorfor ender detaljene fra Morrison's bøker så fort i glemmeboka mi?


Og så noe helt nytt fra denne kanten. Jeg leser Nesbø igjen. Fordi jeg liker Nesbø, men jeg liker ikke Harry Hole. Forstå det den som kan...  De to blodige bøkene fra Nesbø handler imidlertid om helt andre typer, nemlig den ordblinde og elskovssyke leiemorderen Olav som har det  med å forelske seg i helt feil damer. I Blod på Snø jobber han for heroinkongen Hoffmann, og det første oppdraget Olav gis er å knerte kona, den sexy Corina. Resultatet blir ikke helt som Hoffmann forventer. I Mere Blod møter vi Ulf på Finnmarksvidda. Han skal på jakt, men har ikke gevær? Han bor ute på den øde vidda, alene i ei jakthytte. Han klarer likevel å forelske seg i en lokal kvinne, og hvem er nå egentlig denne Ulf? Snart viser deg seg at jegeren ikke jakter, men faktisk er byttet. Og sånn går nu daga'n. Jeg vet ikke, jeg gav begge bøkene en tre'er på terningen. Nesbø skriver godt, og med et helt annet, og mye mer muntlig språk enn i Harry Hole serien. Vi befinner oss på 70-tallet, og tidskoloritten er herlig gjenkjennelig. Men liker jeg karakterene? Historiene? Jeg finner dem like tynne som bøkene, hhv172 og 275 sider, er jeg redd. Det er likevel noe med skrivestilen jeg liker, typene. Men to bøker er mer enn nok. Anbefales? Tjah.. som korte bøker en kveldsstund er de helt ok, og er man Nesbø-fan bør de absolutt leses. Mhh..


Yess! Jeg digger Wiik, så også denne boka. I Slakteren roter Hartmann seg borti et kriminelt kunstmiljø i Sør-Frankrike. Det blir noe grotesk innhold i historien denne gang, med oppdelte, monterte kropper, lik i bagasjerom på biler, varaner som fores med menneskekjøtt og mennesker som gir seg ut for å være noe helt annet enn hvem de egentlig er. Dette er nok en røverhistorie fra Wiik, som holder et herlig tempo, bobler over av fortellerglede og med griskhet, hevn og overraskende vendinger som ingredienser. Her er det bare å lene seg tilbake og bli underholdt, herlig! Anbefales!


Jeg er dessverre ferdig med Fredric Drum bøkene til Nygårdshaug og har prøvd meg på noen av hans andre historier. Et Perfekt Bankran er en småmorsom novelle jeg fant på Storytel. Den anbefales så absolutt å lyttes til. Handler om en mann, med en pistol, som klikker...og et bankran. Mer kan ikke sies om denne korte saken. Her er det bare å lese :-)
Chimera var et lengre lerret å bleike. Dette er en øko-thriller på høyt nivå. Vi befinner oss i regnskogen øst i Kongo, og et virus har gått løs, først på gorillaer - så på menneskene. Langt inni regnskogen befinner det seg en særdeles høyteknologisk forskningsstasjon som har som målsetning å sjekke hvordan det står til med moder jord. Tydeligvis ikke bra, etter resultatene å dømme. Så langt fra bra, viser det seg etterhvert. Spennende tema, mer enn littegranne Atwood-dystopisk, lokale stammer og høyt dekorerte forskere. Det er mange navn, enda flere fakta å holde styr på, og historien går i flere retninger samtidig, selv om den forsåvidt har en rød tråd. For meg blir det litt for mye av alt. Jeg ser hva Nygårdshaug vil, boka er svært gjennomtenkt og god, med en artig tvist på slutten der. For meg ble den likevel noe langtekkelig, der den pøser på med fakta. Nygårdshaug er kunnskapsrik, og skriver godt. Man skal likevel ha tid til å sette seg ned med denne. Ikke en lett-på-øret lydbok som Drum, det er helt sikkert. Anbefales? Ja, med disse forbeholdene.


Koselignostalgisk julefortelling om hvordan vi vet at nissen finnes. Joda, lesbar denne novellen. Fortrinnsvis i desember :-)


Bodily Harm er historien om Rennie Wilford, en kvinnelig ung journalist hvis liv har begynt å bli noe frynsete i kantene. Hun og kjæreten har skilt lag, og Rennie har også hatt et innbrudd hjemme som har skremt henne uforklarlig mye. Rennie flyr til Karibien for å komme seg, og på den lille øya St. Antoine møter hun en verden hun absolutt ikke er utstyrt for å takle. Regler er til for å tøyes og bøyes, og det man gjør for å overleve overskrider alle moralbegrepene hun noen gang har kjent til.  Kraften i lysten på både seksuell og politisk tilfredsstillelse får mennesker til å gjøre de underligste ting. Ikke Atwood uten undertoner. Dette er satirisk, men også svært ubarmhjertig og skremmende. The things we do for love? Mer enn vi burde... Anbefales så absolutt!


Hehe... dette er oppfølgeren til boka Doppler, boka om mannen ved navn Doppler som har tatt til seg elgkalven Bongo og som rusler rundt i de norske skogene for å trosse det norske samfunnet han ikke lenger ønsker å være en del av. Trilogien om Doppler må bare leses. Førsteboka her, tredjeboka i en samleomtale her, og Volvo Lastvagnar? Her kjøre jeg copy/paste fra Bokkilden.no - jeg sier bare, LES :-)

"Unge mann, sier von Borring, du har problemer. Håndtrykket ditt er dødt. Øynene er vasne. Du trenger hjelp. Jeg vet ikke hva jeg trenger, sier Doppler. Men hjelp høres ut som en begynnelse.

Inn i det värmlandske univers kommer en mann gående. Det er Doppler som kommer. Andreas Doppler. En nordmann. Han har sin årsgamle elg, Bongo, med seg. Og sønnen Gregus. Elgen går bak ham på stien og sønnen ligger og sover på draget bak elgen. Selv om det er sent, er det ingenting som tyder på at Doppler snart vil ta kvelden. En fin kveld er det, for øvrig. Forsommer og mildt og lyst. Han er etter hvert ikke helt ukjent med å vandre på denne måten, Doppler.

Hva gjør han her ute? Det er ikke greit å vite.
Kanskje kan man si at Norge ble for trangt for ham, at han fikk behov for å se seg litt rundt. Han valgte å forlate festen. De andre satt fortsatt til bords og hoiet. Snart skulle det bli kaffe avec og sigarer, men Doppler reiste seg og gikk.
Han leter etter noe. Etter gode mennesker. Etter tegn på anstendighet.
Volvo Lastvagnar fortsetter der fjorårets roman Doppler slutter. Vi følger samme person og samme elg et stykke inn i Värmland, hvor de møter en speider som har sovet ute tjuefem tusen ganger og en narkoman gammel dame som vil forandre verden.
"


Nå blir det pause i Jack Reacher lesingen. Nr 20 og 21 i serien, og nå begynner jeg å bli litt "lei" av oppskriften. Spennende nok for førstegangslesere, action så det holder og film-på-øret tendensene er de samme som før, men "Reacher said nothing"-kommentarene er ikke like morsomme etter 210 timer... Anbefaler serien likevel. Begynn på bok 1 som meg, og du har mange timer non-stop action foran deg. Child skriver godt, og har en knasende god innleser på Storytel. Jeg tror de aller fleste bøkene er oversatt til norsk i bokform. Have fun :-)



Oi oi... Denne var vond. Sett med distanserte unge øyne. Mor og far er ufeilbarlige. Har alltid rett. Familiesolidaritet dradd helt ut på viddene. Hva barn får seg til å akseptere som "normalt" er svært variabelt. En tankevekker. Fantastisk god, selv om den river. Les!!!



Definitivt JA og absolutt MUST READ! Dette er en av mine nyeste bekjentskap, og LeMaitre traff meg akkurat der som spenning/thrillere-forfattere skal treffe. Midt i "dette-blir-langt-på-natt"-lesingen blinken! Politietterforsker Camille (mann, dverg, uhyre skarp og intelligent) får to fryktelige forsvinninger å løse opp i. Her går privatlivet til Camille hånd i hånd med etterforskningen, og man bør lese disse bøkene (det er flere i serien) i rett rekkefølge. Groteske handlinger til tross. SPRÅKET! Aahh.. Herlig! Her er det stålkontroll på plott, miljøskildringer og persongalleriet i begge bøkene er uhyre velbygget. Litt sær etterforsker, den godeste Camille, det skal han ha. Men etterforskeren tar ikke mer plass enn nødvendig. Fantastisk gode bøker! Jeg har to til stående i hylla, og de skal jeg spare på. Bare for å ha noe utrolig bra å lese som gulrot foran der. Her har Aschehoug Forlag virkelig skutt ... gullthrillerfuglen? :-) LES! IKKE NØL!



Mhh... jeg har visst lest denne... Next...






God krim igjen fra Wiik, og fin måte å starte påsken på syns jeg å huske. Hartmanns eks-kone Cathrine blir forlatt ved alterringen samtidig som en norsk Harvard-student Georg blir drept under en roregatta. Han blir halshugget av en vaier like før mål. Hva har Cathrines run-away-groom til felles med regatta-Georg? Narkotika? Alle spor peker mot Venezia hvor en eldre casanova får en fremtredende rolle. Ikke særlig realisme og nedpå-jorda krim dette. Plottet er spinnvillt, sex-eskapader i kø, Hartmann fastlenket under tidevannsmerket og svik og bedrag i alle leire. Igjen en høyspent thriller uten de tjukkeste røttene i hvermansens dagligliv. Spekulativ? Absolutt :D Anbefales så definitivt!



Denne klassikeren tok meg på senga. Her visste jeg definitivt ikke hva jeg gikk til... Vi befinner oss i slutten av det attende århundrets Frankrike. Spedbarnet Grenouille fødes med en helt spesiell gave, absolutt luktesans. Som ung gutt i fattigdommens Paris lever han av å deschifrere luktene i Paris og blande dyrebare oljer og urter for en parfymemaker. Grenouille lærer fort mer enn læremesteren og stopper ikke der. Han blir nemlig besatt av å fange så mange lukter som mulig, både fra messinghåndtak og fersk tre... En dag kjenner han imidlertid en duft som gjør ham gal av begjær, og han legger resten av livet sitt i søken etter å skape den perfekte, ultimate parfymen - nemlig duften av en ung jomfru. Så røper jeg ikke mer, annet enn at dette blir noe grotesk etterhvert. Men med hvilken stil Suskind forteller historien! Dette er en intens fortelling om mord og seksuell forvirring/forverring, som kun kan ende i katastrofen. Merkelig, mørk og morbid. Anbefales uten forbehold!


EKSTREMT kjedelig! Erre mulig? Jeg som trykket Le Carré til mitt bryst på 80-tallet. Boka er velskrevet, det er ikke det, men den er rett og slett laaaaaaaaaaaaangsom, og drepende kjedelig. Midtveis måtte jeg legge den bort, til tross for at jeg hørte den med Helge Winther-Larsen på øret via Storytel. Det sier det meste. Kan med fordel erstattes av ... det meste...



Alltid en fornøyelse med Sherlock på øret. Og etter å ha sett TV-serien med Cumberbatch i hovedrollen og med Martin Freeman som en svært fornøyelig og god Dr. Watson så ble det "snurr film" i hodet, med Storytel på øret. Dette er den første historien om Sherlock og Watson og hvordan de møttes, og med et aldri så lite mord på lur selvfølgelig. Mer en novelle enn en roman, og en fornøyelig introduksjon til disse to så vidt forskjellige personlighetene. Jeg er i overkant glad i Sherlock Holmes og anbefaler denne så absolutt til andre beundrere. This is how it begins... :-)


Her låner jeg litt fra GoodReads: "Skjult trussel åpner med et smell. To skurker bryter seg inn hos og går til brutalt angrep på politikvinnen Lena Adams og hennes ektemann og politikollega Jared. Jared blir livstruende skadd, og Lena er i ferd med å forsvare seg mot en av gjerningsmennene med en hammer da enda en skurk entrer scenen, nemlig Will Trent, helten fra Karin Slaughters lovpriste seriekrim"! Hvorfor går de to skurkene så brutalt til verks mot politiet, og hva i all verden har skjedd med Will Trent? Til tross for at Slaughter har klippekort på bestselgerlistene rundt omkring på kloden så syns jeg denne var - mmhh - god, ja - men nokså langtekkelig... Bøkene til Slaughter er som regel gjennomarbeidet og solide, så også denne. Men kanskje littegranne kjedelig?



Her sakser jeg litt fra Dagsavisen: "
«Går, gikk, har gått» er med andre ord et stykke politisk litteratur, med et tydelig humant siktemål. Den følger Richards oppvåkning som medmenneske, og forteller et knippe typiske flyktninghistorier: Historier om plutselig uro. Menn med våpen. Død. En liten båt på et stort hav. Drukning og kaos, ensomhet og forvirring. Familie som ble igjen. Økonomisk utrygghet. Om ønsket om å få arbeide, kjedsomheten i å vente på neste, sannsynligvis like vanskelige etappe i livet."
Annerledes bok om mottakelse av innvandrere. Handling lagt til Tyskland, hovedpersonen er en pensjonert universitetsansatt. Småmorsom, med hendelser satt på spissen, samtidig som boka tegner et realistisk bilde av hvordan flyktninger møter vesten. Velskrevet og definitivt lesbar. Likte boka merkelig godt og anbefaler den gjerne!


22 på kjappen, leseglede og -gnist intakt. Da kan sommeren komme. Må bare selge et hus først :D


.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...